Enden på visen for Godoy og kongefamilien …

Fontenblau avtalen åpnet for franske tropper inn i Spania, og Ferdinand hadde tiltvunget seg kronen i Aranjuez, mens Godoy hadde lurt forfølgerne sine ved å rulle seg inn i et teppe på mørkeloftet. Slik var situasjonen før siste akt i dramaet om Kong Carlos IV og Godoy.

”Endelig er jeg konge” tenkte Ferdinand, ” nå gjelder det bare å få Napoleons godkjennelse av kongeskiftet”. Hvorpå han kastet seg på hesten og tok peiling på Madrid i første omgang.

Han fablet allerede om en storveies mottakelse i hovedstaden – men, drøm er en ting virkeligheten var en annen. Allerede dagen før hadde nemlig den franske generalen Murrat toget inn i byen fra Chamartin i nord og tatt over makten. Det ble ikke noe seierstog for Ferdinand, men han varskudde i alle fallMurrat om tronskiftet. Generalen bare viftet ham vekk og forkynte at Napoleon hadde innkalt både Godoy og kongefamilien til et meglermøte i Bayonne, for å få slutt på tronstriden i landet.

”Aha, her er det bare en ting å gjøre”, tenkte Ferdinand. Han måtte se til å komme seg av gårde før resten av familien slik at han kunne få en samtale med Napoleon på tomanns hånd, og forklare ham med egne ord hva som hadde skjedd nede i Aranjuez. Dermed satte han sporene i hesten og føk av gårde.

Fram kom han, og det til og med ti dager før resten av familien, –  men noe måtte være galt. Napoleon hadde bare så vidt hilst på ham før han fikk seg anvist et meget enkelt husvære. Dette var da ikke en konge verdig, og noen privat samtale mann og mann imellom, var det jo heller ikke mulig å få til. Ferdinand var kort sagt både skuffet og misfornøyd med tingenes tilstand, men måtte bare pent vente på resten av familien.

Omsider var alle på plass og møtet ble satt.  Før Napoleon sa et ord , utviklet det seg en høyst uverdig krangel mellom kongen, sønnen og Godoy som alle hevet stemmene til det rene lurveleven, og de verste beskyldninger ble sendt  på kryss og tvers gjennom rommet. Omsider hadde Napoleon  fått nok og satte foten ned. Det ble brått stilt og keiseren tok ordet.

Han innledet med å gjøre rede for sin  bestemmelse om å gi kronen til den som var best skikket, uten å nevne noe navn, og tvang Ferdinand til i første omgang å gi kronen tilbake til sin far, som i sin tur ga den videre til Napoleon for at han skulle komme med en fornuftig avgjørelse. Etter en kort og konsis tale, med kritikk til både far og sønn for deres handlemåter, lot han bomben springe:

Kronen skulle gå til hans egen bror Josef!

Far og sønn ble lange i masken og Godoy visste ikke riktig hva han skulle si til det hele. Men, bak en alvorlig maske, frydet Napoleon seg stort. Dette hadde fungert nesten bedre enn han hadde ventet, målet var nådd, og det  praktisk talt uten sverdslag. Spania var  hans!

Både Godoy og eks. kong Carlos ble landsforvist for resten av livet sammen med hele kongefamilien. Ferdinand derimot, ble simpelthen  arrestert og satt i forvaring på slottet til Talleyrand.

Kongefamilien valgte  å bosette seg i Italia, mens Godoy foretrakk å bli i Frankrike. Siden var det ingen som hørte mer til noen av dem.

Skjebnen til Ferdinand ble noe annerledes, men det blir en annen historie.

Godoy og kongefamiliens flukt til Aranjuez …

Unnskyld meg, men jeg kan bare ikke la være å fortelle enda et par historier (denne og neste gang) om denne kongefamilien med Godoy på toppen. Jeg har nemlig aldri vært i nærheten av en tid med så mange rare historier knyttet til de kongelige.

Dagens historie skjedde etter Ildefonso avtalen der Frankrike dreiet tommeskruen enda et hakk til, i sine krav overfor Spania.  De to landene skulle stå hverandre bi på alle måter, underforstått at Spania skulle støtte Frankrike. 

I den anledning sendte nå Napoleon franske tropper inn i Spania, som ”gode venner”. Kongen og Godoy kunne jo ikke nekte dem, så dermed strømmet de inn i hopetall. Aberet var bare at disse ”gode venner” oppførte seg som regelrette invasjons styrker, tok seg til rette, krevde oppvartning og goder på alle kanter der de for fram, og var kort sagt både ufordragelige og skremmende. 

Ryktene om deres atferd fløy i forveien, og da hæren nærmet seg Madrid begynte selv kongefamilien, med Godoy i spissen å skjelve i knærne. Her gjaldt det å komme seg unna og i sikkerhet før det var for sent, og dermed flyktet de av gårde til det kongelige palasset i Aranjuez (litt syd for Madrid).

På denne tiden hadde sønnen Ferdinand drevet den rene undergrunns bevegelsen mot både sin egen far  og Godoy, to personer han hatet og foraktet. Han ville selv være konge og ordne opp med rikets affærer, og han hadde fått mange tilhengere.

Slik var situasjonen da det kongelige følget ankom Aranjuez. Her ble de nå møtt av en rasende menneskemengde som ropte og skrek ”Ned med Kongen!  Ned med Godoy, og  Leve Ferdinand!”

Dette var akkurat etter Ferdinands hode og han smilte bredt da kong Carlos IV ble tvunget til å avgi kronen til sin sønn under folkets jubel.

Nå var turen kommet til Godoy som også skulle få gjennomgå for alt det gale de mente han hadde gjort. Men, hvor i all verden var det blitt av fyren? Han var simpelthen søkk borte, og en gruppe opphissede demonstranter dro av gårde til huset hans for å finne fatt i synderen. De brøt opp døren, strømmet inn og gjennomsøkte huset fra kjeller til loft, men ingen Godoy var å finne noen steder. Til slutt måtte de bare gi seg og dra tilbake med uforrettet sak.

Etter en stund med høylytt prat og leven stilnet det smått om senn av, og folkene lusket hjem hver til sitt for å få seg noen timers søvn etter alt oppstyret.

Langt om lenge ble det aldeles stilt, og nå begynte det å røre på seg i teppehaugen oppe på mørkeloftet til Godoy. Hadde vi nå vært en flue på veggen ville vi ha sett en skitten og støvete fyr som møysommelig kravlet seg ut fra en av tepperullene borte i kroken. 

Ganske riktig det var en forskremt og redd Godoy som hadde klart å rulle seg inn i et stort gulvteppe da han skjønte at mengden var ute etter ham. Der hadde han ligget muse stille mens de opphissede mennene herjet og lette gjennom hele huset. Krampaktig hadde han holdt tilbake alle avslørende hosteanfall på grunn av støvet, skjelvende og livredd.

Han reddet livet, men heller ikke mer.

‘Appelsinkrigen’ …

Når jeg tenker tilbake  på rare ting jeg har lest om i den spanske Historien, kommer jeg stadig vekk tilbake til førsteminister Godoy.

Det handler nemlig om langt mer enn hans eventyrlige karriere takket være sin elskerinne Maria Luisa, landets dronning. Hans ulykksalige drøm om å bli konge over en bit av Portugal, lå også bak mye av det han foretok seg.

Den berømmelige Appelsinkrigen er en av disse historiene:

Da den franske kong Ludvig XVI ble dømt til giljotinen, gjorde faktisk Godoy det han kunne for å redde kongen, men til ingen nytte. Etter henrettelsen reagerte Godoy med å utvise den franske ambassadøren i Madrid, hvorpå Frankrike erklærte Spania krig.

Etter to år ble krigen avblåst og Spania ble tvunget til å gå inn i et nært samarbeid med Frankrike. På denne bakgrunn kan vi se det som skjedde senere.

I hodet på Godoy begynte atter drømmen om et kongerike å kverne rundt. Det hodet er fullt av bruker som kjent munnen å flyte over med, og Napoleon var fullt klar over hva denne karen i Spania drømte om.

Napoleon selv hadde også en drøm, han ville regjere over hele Europa og hadde satt i gang en fastlands blokade for å holde England utenfor. Napoleon var ikke dum (med en IQ på 156) og nå startet han en ren sjarmoffensiv overfor Godoy. ”Klart at han ville hjelpe Godoy med denne drømmen hans”, malte han og ga ham en rekke gode råd i beste ”vennskapelige” ånd.

Godoy kroet seg og bet på hva det skulle være. Ett av rådene gikk ut på at Godoy burde sette Portugal kniven på strupen og true med krig dersom landet ikke gikk med på å stenge alle havnene for engelskmennene. Svarfristen ble satt til skarve 14 dager.

Ultimatumet ble sendt og Godoy ventet med spenning på svaret. Men til hans tilfredshet gikk dagene uten at det kom det noe svar. 14 dager gikk og krigen var et faktum. Soldatene var klare til å rykke fram, og Napoleon sendte franske soldater over til ekstra hjelp.

For anledningen hadde Godoy til og med fått en ny tittel, Generalissimus, som aldri før hadde vært brukt. Var det rart om han stolt som en hane  red i spissen for sine soldater, 60 000 spanske og 20 000 franske soldater. Endelig skulle hans drøm gå i oppfyllelse – trodde han.

Grensen ble krysset – men hva var dette? Praktisk talt ingen motstand noen steder, den ene byen etter den andre la ganske enkelt ned våpnene  og ga seg over. Hva i all verden var dette for en krig? Bare ett sted hadde portugiserne forskanset seg bak bymuren. Klare til å forsvare seg lot de soldatene komme helt inn til appelsinlunden som kranset muren. Full av seiersikkert overmot sprang nå en av generalene fram, brøt av en appelsingren og rakte den med høflige 1800-talls geberder til GeneralissimusGodoy. Han på sin side sendte  sporenstreks en kurer av gårde for å overrekke trofeet videre til elskerinnen, Maria Luisa.

Ikke lenge etter kapitulerte Portugal for godt, de kunne nemlig ikke utstå tanken på å få de forhatte franske og spanske soldatene flømmende inn over i riket. Til Godoys store skuffelse ble det altså  ingen skikkelig krig og heller intet kongerike på ham i denne omgang.

Om denne krigen (som startet 20. mai 1801 og varte til 6. juni samme året) ble det senere sagt at den krevde få liv og ga små resultater – kun byen Olivenza og en appelsingren.

Napoleon derimot, gned seg fornøyd i hendene, han hadde oppnådd det han var ute etter, nemlig et løfte om å stenge alle de portugisiske  havnene for engelskmennene.

Lure arkeologer …

”Gamle spor og lure arkeologer”.

Hva arkeologer kan finne av rester fra tidligere tider, er bare helt utrolig, for ikke å snakke om hva de kan finne ut av det de finner.

For en uinnvidd virker det som om de ut fra enkle skjeletter, ruiner og redskaper kan lese både om liv og levesett i prehistorisk tid. Til og med noen enkle fotavtrykk kan gi dem verdifulle opplysninger om tidligere tider og skapninger. Derfor tar de også omhyggelig vare på alt de finner, og nå tenker jeg på to spesielle funn, ett i Spania og ett i Tanzania.

Så sent som i 1970-årene fant man fossiler av noen kjempestore fotavtrykk oppe i Rioja området. Utgravingen og avdekkingen av flere og flere spor gjorde ikke forundringen mindre.

Her hadde det en gang i tidenes morgen travet en rekke forhistoriske dyr nordover mot Baskerland, ikke bare en art men flere forskjellige typer, til og med kjøtteteren, Tiranosaurius Rex!

Her hadde de vandret,  både de som gikk på fire og de som gikk på to, og sporene kunne følges så langt som godt over 20km. Sporene var  150 millioner år gamle, fra Jura tiden, da Rioja var flatt og fruktbart, med sjøer og store elver, mens havet, som   dekket mye av Europa, strakte seg inn i Spania og skjulte hele Ebrodalen. Terrenget minnet om et delta,  med en leiraktig og fuktig grunn der sporene hadde tørket inn og blitt fossile under vekten av sedimentene som etter hvert dekket det hele.

Disse sporene var viktige og ble  godt bevart – men fullt så bra gikk det ikke med funnet  som ble gjort i Tanzania 1978.

En dag fant arkeologene der noen tydelige fotspor i en 3,5 mill. år gammel, forstenet lava aske. (Alderen ble bestemt ved bruk av laser.) En gang i tidenes morgen hadde i alle fall to par menneske lignende vesener  spasert her, kanskje også tre. Det ene sett spor viste nemlig en merkelig eiendommelighet, det så ut som om et menneske hadde gått i sporene til en av de andre, altså slik vi gjorde som barn når vi vasset i snø. Arkeologene var begeistret, dette måtte tas vare på og beskyttes mot ødeleggelser! 

Nå kunne man ikke godt ta med seg sporene, så de måtte på en eller annen måte beskyttes der de var. Da var det en som kom på den ”gode ideen” å dekke hele området med sand og grus fra elven i nærheten. Som tenkt så gjort og alle følte seg trygge og godt fornøyd ved tanken på at sporene var sikret for lange tider framover.

Dermed forlot de området for å ta seg av andre og mer  presserende oppgaver. Sporene lå jo der og kunne saktens  vente til senere en gang.

Flere år senere kom noen nye forskere til området for å se nærmere på disse rare sporene.

Synet som møtte dem var sjokkerende :

hele området var dekket av ungskog!

Her var gode råd dyre om ikke trerøttene skulle ødelegge de verdifulle fotsporene for godt.

En storstilt redningsaksjon ble satt i gang for å fjerne trær og røtter uten at noe ble ødelagt. Først da alt var over, og området omhyggelig dekket av plastikk, kunne forskerne puste lettet ut.

Nå ligger sporene trygt under plastikken og blir jevnlig kontrollert og studert.

 

Kvinneglade konger …

Pedro II og Jaime I i Aragon, to kvinneglade konger

Det er ikke bare svenskekongen som har latt seg dåre av det svake kjønn,  de Spanske kongene i historien har hatt sine eventyr de også.

Aragon kan skilte med både en far og en sønn på 1200-tallet som var ganske svake på det området. Jeg tenker på kong Pedro II og hans sønn Jaime I. Historiene sies å være sanne, enda så utrolige de er.

Kong Pedro II (1177-1213) likte mye bedre å ”fly fra blomst til blomst” enn å binde seg til bare en kvinne. Det var bare det at han nødvendigvis måtte skaffe landet en ektefødt arving enten han likte det eller ei. Noen bastard var utenkelig som  fremtidig konge, så Cortes tok affære og fant en kone til ham. Pedro var rasende men måtte bare pent finne seg i å gifte seg med henne. Han likte henne aldeles ikke og ville ganske enkelt ikke ha noe med henne å gjøre, så hva nå? Da var det en som fikk en lys ide, medlemmene av rådet stakk hodene sammen og la sine planer.

En dag gikk kongens venner på besøk til Pedro og hvisket ham i øret at nå hadde de funnet et lekkert kei til ham. Kongen ble nysgjerrig og ville vite hvem det var. Men, nei, svarte de, det måtte holdes helt hemmelig ellers fikk de henne ikke med seg.

Om kvelden ble Pedro bedt om å gå inn på kammerset sitt, listende, stille og uten å bruke noen form for lys. Den lovede kvinnen lå allerede i hans seng og kunne lett bli skremt og forsvinne, hvisket de.

Jo da, kongen gjorde som de ba om, listet seg inn på tå hev og la seg forsiktig ned ved siden av den ukjente kvinnen som lå der, godt skjult av gevanter over hode og skuldre. Nysgjerrigheten og spenningen pirret kongen og resultatet ble en heftig og varm elskovsnatt.

Neste morgen ville kongen se sin nye flamme og rev vekk sløret som skjulte henne. Med en saftig ed vek han fra sengen, kvinnen var ingen andre enn hans egen hustru!  Rød av sinne over vennenes fantestrek, forsvant han for aldri mer å vise seg for henne.

Ni måneder  senere fødte hans kvinne for en natt, Maria de Montpellier, en sterk og kraftig liten guttunge som ble døpt for Jaime, den senere så berømte concistador (erobrer) Jaime I av Aragon.

Som far så sønn, sier et gammelt ord, noe som stemte her også. Sønnen Jaime I ble like kvinnekjær som faren hadde vært, men giftet seg i alle fall  to ganger helt frivillig, samtidig som han til stadighet også skiftet elskerinner.

Han var heller  ikke verre på det enn at han brukte sin siste erobring, Tarbena, som gave til elskerinner og koner i tur og orden. Hans siste elskerinne, Sibila, som levde lenger enn ham, beholdt Tarbena helt til hun døde på slutten av 1200-tallet.

(Jaime I døde 1276 og Sibila 1297. Ved hennes død gikk Tarbena tilbake til kongen av Aragon som beholdt stedet til 22 november 1810 da det gikk over til greven av Orgaz i Valencia.)

Teodomiros krigslist …

Gjennom hele historien blir vi nesten overrent av kriger og elendighet, men utrolig nok skjer det pussige ting også midt oppe i det hele. Det jeg tenker på nå er Abd-al-Aziz og hans erobrings ferd nordover langs kysten. Dette skjedde like i begynnelsen av arabernes erobring av Spania, altså ikke lenge etter 711, og sjefen Muza hadde sendt sønnen sin ned til Andalucia for å slå ned et opprør der. Akkurat det sto ikke så lenge på, og Abd-al-Aziz fortsatte nordover.

Det ble det rene seierstoget for araberne som sloss og vant alle slag. Noen steder gikk det nesten for lett, der folk var lei Vestgoternes styre og gjerne ville ha en forandring.

Soldatene ble mer og mer overmodige, de skøyet og lo og syntes ”det sto til”. Om ikke lenge ville de være  framme ved Orhuela og der skulle de riktig slå seg løs. Herje og røve av hjertens lyst,  kose seg med kvinnfolkene og til slutt få seg en vel fortjent hvil. Slik pratet de og gledet seg til de kom fram.

Da, med ett, ble det beordret absolutt stopp!! Soldatene strakte hals og lurte fælt på hva som var på gang. De hadde jo sett byen på lang avstand, men — hva skulle dette bety?

De var kommet så nær at nå så de det: Rundt på bymuren sto det jo tett i tett med skjeggete soldater og lange lanser. Abd-al-Aziz hadde bråstoppet, dette hadde han ikke ventet. Alt hadde jo  gått så greit hele veien nordover, og nå dette! Kan hende ville det være mer fornuftig å møte  byens hærfører  ved forhandlingsbordet enn å risikere et smertelig tap?

Som tenkt så gjort. Teodomiro fra Orihuela og araberhøvdingen møttes og ble enige om en brukbar fredsavtale som begge sa seg godt fornøyd med. Teodomiro lovde å betale en fast skatt til araberne mot at han selv og hans slekt skulle få styre som de ville over Orihuela og hele Murcia området i all framtid. Godt fornøyd dro araberne videre, uten verken å ha tapt noe slag eller mistet noen mann.

Teodomiro vendte også med et smil tilbake til byen. Vel innenfor bymuren ropte han opp til alle ”soldatene” på bymuren at de bare kunne komme ned. Og ned kom de, alle de soldatutstyrte  kvinnfolkene  som hadde dratt håret fram i ansiktet som skjegg,  og brukt de bambuslignende elvestråene som ”lanser”.

Krigslisten hadde virket, og fredsdokumentet ligger den dag i dag oppe i et arkiv i Valencia, underskrevet av araberen Abd-al-Aziz og vestgoteren Teodomiro.

Maria de Molina: Kvinnen historikerne ikke kan hoppe over …

I ”Ja vi elsker—” lyder en av strofene: ”og kvinner selv sto opp og strede, som om de vare menn”.

Men maken til stridslyst som Maria de Molina en gang viste, har jeg knapt hørt om noen gang.

Hun var gift med Sancho IV sist på 1200-tallet, og spilte hovedrollen i en underlig historie. Saken begynte med at Alfonso X`s eldste sønn døde før far sin, og etterlot seg to små sønner. Det store og kontroversielle spørsmålet var da: skulle barnebarnet til Alfonso arve tronen , eller skulle hans sønn nr. to, Sancho arve tronen?

Cortes satset på Sancho mens adelen ville ha barnebarnet. Meningene sto steilt mot hverandre og landet sto på randen av borgerkrig. Da blandet Maria seg opp i saken. Stille og rolig, og uten å si noe til noen, hadde hun kontaktet nabolandene og prestert å få en solid internasjonal  støtte for sin Sancho. Nå slo hun i bordet til de høye herrer og varskudde om at en krig med landets naboer ville bli resultatet  dersom Sancho ikke ble anerkjent som den rettmessige arving til tronen.  

Det ble stilt rundt bordet, ingen sa noe mer. Borgerkrigen ble avverget og Sancho rykket opp som konge da Alfonso X døde.

Tiden gikk og i 1295 døde også kong Sancho IV. Han etterlot seg en sønn på ti år og hadde bestemt at Maria skulle fungere som regent til gutten ble myndig. Vanligvis var dette en kurant affære, men ikke denne gang. Adelen skrek nemlig opp, de ville ikke ha en bastard på tronen selv om de i sin tid hadde måttet godkjenne Sancho som konge.

Saken var nemlig den at Sancho var en skilt mann da han ektet sin kusine Maria,  uten å ha fått pavens tillatelse – verken for å skille seg eller for å gifte seg om igjen og heller ikke for å inngå ekteskap med en nær slektning. Siden ingen av disse dokumentene var på plass regnet de sønnen for en bastard, altså en gutt født utenom ekteskapet. (I Spania kaller de alle uektefødte barn for bastarder, selv om det høres forferdelig ut i våre ører).

Her er det bare en ting å gjøre, tenkte Maria og dro sporenstreks av gårde til paven i Roma for å ordne opp. Vel framme ville imidlertid ikke paven ha noe å gjøre med dette ”kvinnemennesket”, og ba henne bare dra seg hjem igjen. (Husk at dette skjedde sist på 1200-tallet i en tid kvinner overhode ikke var noe verd). Maria de Molina var ikke noen hvem-som-helst og tok ikke et nei for et nei. Hun bare satte seg ned, fast bestemt på ikke å gi paven levendes fred før de nødvendige  dokumentene var underskrevet med pavens segl og alt som hørte med.

Den ene dagen etter den andre gikk, og hun satt der. Til slutt måtte bare paven gi seg, og Maria fikk sine dokumenter.

Vel hjemme igjen kunne hun nok engang slå i bordet til adelen. ”Kom ikke lenger her og påstå at MIN sønn ikke er en ektefødt arving til tronen!” Dermed var den saken vel i havn.  Hun regjerte i fire år og Fernando ble konge.

Dessverre døde Fernando bare 27 år gammel og etterlot en sønn på et år. Nå var arvefølgen klar, men hvem skulle fungere som regent til småen ble myndig? Det så ut til å bli et vanskelig problem å løse ettersom kandidatene nærmest sto i kø. Det var mektige politikere, høye adelsmenn og all verdens slektninger som alle sammen mente at nettopp de var den rette til det viktige vervet.

Denne gang var det i alle fall ingen som gjorde regning med bestemor Maria. Men hvem andre var det likevel som trakk det lengste strå enn nettopp bestemor Maria de Molina? Hun satt med regjeringsmakten helt til gutten fylte 14 år og  rykket opp som kong Alfonso XI.

Da hun lå for døden i 1323 kunne hun se tilbake på mangfoldige år som landets regent. En oppgave hun hadde  løst atskillig bedre enn mange konger både før og etter hennes tid.

PS!

Det hører med til historien at den gang Portugal ville ha underskrevet en ikke-angrepspakt med Spania i 1297, så skriver historikerne: ”Pakten ble underskrevet av den spanske kongen”. Det var bare det at da hadde kongen selv allerede ligget i sin grav hele to år, så den som underskrev kunne ikke ha vært noen annen enn regenten, Maria de Molina.  Men det sier historikerne ingen ting om.

Er det rart om kvinner spiller en meget beskjeden rolle i Historien?

Sladreblad og sensasjoner ….

 

I vår tid har vi det populære magasinet ”SE OG HØR”. Før i tiden hadde man ikke et slikt sladreblad, men jeg skal love for at de hadde nok av sensasjoner å ta av likevel.

Hva med for eksempel Historien om Dronning Maria Luisa og Godoy i Spania. En unik historie som startet i 1788.

Dronningen hadde nettopp vært på et offisielt besøk i en militærleir og satt på hesten for å ri hjem til slottet.

Da kommer plutselig en rytter stormende inn på plassen, hesten snubler og rytteren blir kastet av. Sjokkert og engstelig styrter Maria Luisa bort til den uheldige rytter og bøyer seg over ham. Karen var en kjekk ung mann og dronningen ble aldeles betatt – og forelsket ved første øyekast.

At hun allerede var gift med kong Carlos IV, og at hun sikkert var minst 15 år eldre enn kadetten, så ikke ut til å bekymre henne det aller minste. ”Dette var mannen hun ville ha”.

Da ungdommen slo opp øynene og stirret inn i ansiktet på dronningen så han straks hvor landet lå. Ikke var han dummere heller enn at han i et glimt forsto at han nå hadde sitt livs sjanse om han bare spilte sine kort riktig – og det gjorde han til gangs.

Han ble hennes elsker som stadig ønsket en forfremmelse. Dronningen la det ene dokumentet etter det andre fram for Kongen, som skrev under på hva det skulle være. Bare han selv fikk fred til å stelle med plantene sine, var han fornøyd. Omsorgen for blomstene var viktigere for ham enn omsorgen for land og folk.

Resultatet var at kadetten Godoy avanserte til adjutant, general, brigader etc.etc. til han endte opp som landets statsminister med all makt over Spania. Han drømte til og med om en gang å bli Konge over en flik av Portugal, men så langt kom han likevel ikke.

 

Innholdet er kopibeskyttet og eies av dinhjelper.com
Copyright © 2024 dinhjelper.com • All rights reserved.